Blason
Mari Slaattelid
22.jan.–13.mars 2022

Vi er glade for å presentere utstillingen Blason av Mari Slaattelid, en kunstner som siden 90-tallet har markert seg som en av Norges mest profilerte malere. Utstillingen viser den nye serien Blason, sammen med et utvalg andre malerier.

Blasonering er en verbal beskrivelse av det visuelle innholdet i et våpenskjold. Den er kort og konsis og fungerte historisk som et utsagn som ble ropt ut når ridderne entret arenaen, for å tilkjennegi våpeneieren for tilskuerne, «I rødt et gull eiketre». Slaattelid søker i maleriet det en blasonering gjør i heraldikken, hun trekker ut en essens, som i dette tilfellet er fargen, og formidler den til oss så enkelt og direkte som mulig. Skjoldet gir også motiv og form til Slaattelids malerier, men de er tømt for figurer og geometriske inndelinger. Istedenfor løftes fliker og tunger og lar underliggende farger komme til syne.

Skjoldene er malt på formklipte, løst hengende lerreter. Dette knytter bildene an til Shaped Canvas-tradisjonen i amerikansk etterkrigskunst, der utklipte lerreter dominerte det abstrakte maleriet, spesielt gjennom 60-tallet. Slaattelid undersøker hvordan skjoldet som bilde henvender seg fra veggen når det løftes fra dagligsfæren, eller historien, inn i gallerirommet. «Snakker» et skjoldmaleri til oss på en annen måte enn det konvensjonelle rektangulære lerretet?

Ordet blason har klang av minst eitt språk, mest fransk, og kan stavast med s eller z, eg føretrekkjer s. Blason er brukt om skjoldmerker, men er òg eit ord for det særeigne språket som skildrar innhaldet i eit skjold. Det norske ordet for ei slik skildring er blasonering, oftast ei setning, berre, der det visuelle er gjort greie for, slik: I raudt ei gull opprett løve. Denne litt rigide omsetjinga av bilete til skrift las eg om i Jørn H. Sværens «Heraldisk nøkkel» i samlinga Britisk museum. Her oppdaga eg noko så uventa som den heraldiske sjarmen, det påståelege i dei regelstyrt skrivne bileta, og det var dette som fyrst sette meg på tanken om eit skjoldmåleri.

Eg trur eg ynskjer meg eit måleri som ter seg like matter-of-factly som desse skjolda. Eit biletspråk ein kan snakke om på blasoneringsvis, knapt, men også kryptisk. Det skal ha utsegnsgleda til eit godt skilt, men innhaldet skal vere uvisst, der det ligg i stoff og knudder, glans og skin, og ber om merksemd, kanskje utan å ha noko å seie. Uttrykksviljen alt måleri har, både den utløyste og uutløyste viljen, er til å kjenne seg att i. Tildrivet, både tanken og arbeidet, skal vere å finne i det som står att til slutt, i biletet på veggen. Ynsket om innhald treng ikkje oppfyllast, måleri er likevel vendt mot verda. Eit materiale vert lagt fram, og det stikk ikkje noko under. Når eit innhald likevel alltid kjem på tale, kan ein sjå det som skodde av ulike slag som driv forbi. Der innhaldet er, er kanskje ikkje biletet. Der biletet er, er ikkje lenger innhaldet.

-Mari Slaattelid

Mari Slaattelid (f. 1960) bor og arbeider i Oslo. Hun er utdannet ved Kunstakademiene i Bergen, Oslo og Düsseldorf. Slaattelid var festspillutstiller ved Bergen Kunsthall i 2019, og har blant annet hatt soloutstillinger på Kunstnernes hus, Astrup Fearnley Museet og Nasjonalgalleriet. I 2000 vant hun førsteprisen i Carnegie Art Award for nordisk samtidskunst. Slaattelids verk er innkjøpt av Louisiana Museum of Modern Art i Danmark, Malmö Konstmuseum i Sverige, Statens Museum for Kunst i Danmark, Kiasma Finnish National Gallery i Finland, Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design, KODE, Astrup Fearnley Museet, Drammens Museum og Stavanger Kunstmuseum m.fl. Mari Slaattelid er representert av STANDARD (OSLO).