Det visuelle kunstfeltet har gjennomgått store endringer i de siste tiårene. Dette har resultert i nye kunstneriske praksiser og uttrykk, nye produksjonsmåter, andre formidlingsformer, nye arenaer og en annen organisering av det kunstneriske arbeidet.
Også kunstforeningene i Norge har gjennomgått store forandringer, både økonomisk og innholdsmessig. Mange av de største kunstforeningene har opprettet kunsthaller. Dette innebærer profesjonelt drevne gallerier, hvor kravet til kvalitet i utstillingsprogrammet og utstillingslokalene er grunnleggende. I programmeringen av institusjonene vektlegges faglige standarder og samfunnsmessig funksjon fremfor umiddelbart salgbare utstillinger.
I Norge satses det gjennom Kulturløft II på visuell kunst og formidling. Vi har også for første gang i historien fått en stortingsmelding for visuell kunst. (Meld. St. 23 (2011–2012). I denne meldingen legges det vekt på de regionale visnings- og formidlingsarenaene for visuell kunst.
I Kulturutredningen 2014 påpeker også Enger-utvalget behovet for et lokalt kulturløft, hvor de med referanse til meldingen om visuell kunst fremhever betydningen av «utstilingshonorar» og «styrking av produksjonsmidlene i institusjonene».
Kristiansand Kunsthalls ambisjoner om å produsere og formidle samtidens kunstneriske uttrykk er solid forankret i sentrale kulturpolitiske føringer. Institusjonens ambisjoner representerer også et viktig bidrag til å styrke det regionale som maktfaktor og den kunstneriske kraft i norsk kunstliv, ved at offentlig ressurser kanaliseres via institusjonen og ut til kunstnerne.
For å oppnå disse målsettingene vil Kristiansand Kunsthall arbeide for at institusjonen i hovedsak finansieres ved statlige tilskudd. I denne sammenheng er det viktig at det lokale ressursgrunnlaget styrkes både gjennom medlemspleie og ved offentlige og private tilskudd fra lokale og regionale samarbeidspartnere.