Retten og vrangen
18.juni–2.aug. 2020

Pia Eikaas  
Ingrid Lønningdal  
Thomas Bo Østergaard  
Sebastian Makonnen  Kjølaas og Siri Hjorth  

Det er i byen det skjer, men det er også i folkevrimmelen man kan føle seg mest ensom og utfartshungeren aller sterkest. I sentrum er hver kvadratmeter så programmert at ikke alle finner sin plass, og lokal arkitektur har sitt mest konsentrerte uttrykk. Det er i byen det politiske liv spilles ut. Her styrer den rådende kulturens irettesettende blikk og her opponeres det mot det samme.

Med denne utstillingen fortsetter kunsthallen sin undersøkelse av det lokale. Mens den første utstillingen – Det forjettede land – på mange måter tok utgangspunkt i periferien av nye Kristiansand kommune, har denne utstillingen den nye stor-kommunens administrative og geografiske sentrum som omdreiningspunkt. Vi ender i hjemmet, helt inne i det intime. Hjemmets arkitektur er ved nærmere ettersyn ikke mindre politisk enn rådhusets mer åpenbare byggede opphøydhet.

Utstillingen undersøker byen som åsted for liv, demokrati og felles forståelse. Prosjektene omhandler innenforskap og utenforskap; kulturelt, materielt, estetisk, politisk, kroppslig og sosialt – og en by der det normative rommet er så smalt at det kan være vanskelig å etterleve. Det handler om eierskap, om det synlige og verdifulle, om det som verken bør sees eller snakkes om.

Med sitt konsentrerte blikk portretterer og betrakter Ingrid Lønningdal byen. Hun samler byens spor som en historiker uten fordommer, og serien med collager er både visuelle stedsanalyser og arkitektoniske mulighetsstudier. Gjennom å trekke fra og isolere formidles detaljer og særegenheter. Vi ser arkitektoniske finesser en kanskje ikke ved første øyekast oppfatter som nettopp det, men som kan være lokale kvaliteter i en stadig mer generisk urban arkitektur. I en serie tett monterte akvareller er en av de mest latterliggjorte og lavkulturelle estetiske subkulturene vi har her i landet opphøyet i glass og ramme. Slik rånerne markerer asfalten i sin nattlige fartslek har Lønningdal brukt akvarellpenselen i lekende improvisasjon på arket. De runde, drivende formene i arbeidene har visuelt og metodisk slektskap med etterlatte gummispor på Agders landeveier – eller slik de fremkommer når nattens eksos-eim har lagt seg over Avenyens søndagstomme parkeringsarealer.

Med sitt omfattende veggarbeid skriver Siri Hjorth og Sebastian Makonnen Kjølaas seg inn i en lang tradisjon. Veggmaleriet har tusenårlange tradisjoner, mens politisk-erotisk satiretegning blant annet florerte i opptakten til den franske revolusjon. Her benytter de to kunstnerne erotiske virkemidler for å illustrere et mer lokalt sammenslåingspotensiale. Formspråket minner om danserne i Henry Matisses sensuelle veggarbeider, men huleboertrollene fra skummelt illustrerte folkeeventyr er aldri langt unna. Skikkelsene vi ser er gjenkjennelige, hentet fra smørøyet av dagsaktualiteter, nemlig den lokalpolitiske heksegryten. Med store doser humor (som krever like mye selvironi hos de portretterte) pirker kunstnerne borti politiske strukturer som ikke nødvendigvis fremkommer av kommunens organisasjonskart, men som i mer eller mindre formelle nettverk utspilles av alle med definisjonsmakt i Norge i dag. Et sted der makt ikke nødvendigvis fordeles i valg, men omsettes i helt andre valutaer, fra fete bankkontoer, kulturell kapital og antall følgere.

Pia Eikaas stiller spørsmål om synlighet og hierarkier i de urbane rommene hun i sitt kunstnerskap vandrer gjennom. Både i utstillingen og i fanzinen som følger prosjektet tar Eikaas utgangspunkt i havet, både som et bilde på nedbryting av strenge rammer for identitet og den kollektive vanedannelsen som skjer i de aller fleste rom og steder. Flettede objekter fremstår som skikkelser i rommet, og er beholdere for glemte historier og ideer knyttet til annerledeshet. Kvadraturen utenfor mykes opp og farges av de store tekstilflakene vi ser byen gjennom. Også de store, bølgende formene er laget av samme type bygningsnetting, en type tekstil som vanligvis dekker og skjuler noe som er i endring, men som i kraft av sitt materiale også kan ses som et symbol på typisk kvinnearbeid, et mykere og mer plastisk urbant element, om enn midlertidig.

Thomas Bo Østergaards arbeider er lavmælte, men tankevekkende. Gjennom kjølige analyser avkles og avsløres hvordan vi styres og formes av så vel byens arkitektur som av samfunnet og dets institusjoner. På gulvet ligger tvetydige former, noe midt mellom menneske, figur, arkitektur og søyler, noe mykt og hardt, inviterende og kaldt. Er det selve byens bestanddeler? På veggen skimtes lignende skikkelser av en type veggstrie vi gjenkjenner fra ulike institusjoner. Steder vi alle i løpet av livet, på ulike tidspunkt og i større eller mindre grad må forholde oss til; situasjonene der vi møter det offentlige. En serie plantegninger viser samme leilighet i en slags gjentagende undersøkelse av hjemmets nære geografi, merket av menneskene som bebor den. Små forskyvninger antyder en slags oppløsning av forholdet mellom objekt og subjekt, by og bolig. Tegningene minner om en situasjon mange av oss har befunnet seg i i vår – i et nært stanset samfunn har mange av oss hatt tid til å reflektere, også over hva det vil si å ha et hjem.

BIOER

Ingrid Lønningdal (f. 1981) har hatt flere separatutstillinger i Norge, og deltatt på en rekke gruppeutstillinger. I 2014 mottok hun Sparebankstiftelsen DNBs kunstnerstipend. Lønningdal er utdannet fra Kunsthøgskolen i Oslo og har utgitt bøkene Borgen. Et sted for kulturproduksjon (2015) og Ingrid Lønningdal — 10 (2019).

Siri Hjorth (f. 1986) og Sebastian Makonnen Kjølaas (f. 1985) bor og arbeider i Oslo. Hjorth har sin BA og Kjølaas sin MA fra Kunsthøgskolen i Oslo. De har jobbet tett med en rekke kunstneriske prosjekter siden 2009, og giftet seg i Emanuel Vigeland Mausoleum i 2016. Arbeidene deres har vært vist på en lang rekke institusjoner i inn- og utland.

Pia Eikaas (f. 1985) bor og arbeider i København og Kristiansand der hun er født og oppvokst. Eikaas er utdannet fra Det Kgl. Danske Kunstakademi Billedkunstskolerne og har en internasjonal utstillingspraksis. Hennes arbeider inkluderer gjerne tekstiler og tar ofte utgangspunkt i flaneuseri, den kvinnelige byvandreren, og en queer feministisk lesning av byen.

Thomas Bo Østergaard (f. 1981) er utdannet fra Det Kgl. Danske Kunstakademi og bor og arbeider i København. I sin praksis arbeider Østergaard med byen som en speiling av de sosiale og politiske vilkår vi som mennesker lever under. Arbeidene tar form som skulpturelle inngrep, installasjoner, fotografi og tegning.

OM PROSJEKTET LOKALE OMKALFATRINGER 

Retten og vrangen er en del av prosjektet Lokale omkalfatringer – en satsing som består av tre utstillinger, en kommuneforfatter, en debattarena og et nomadisk initiativ i nye Kristiansand kommune. Prosjektet er igangsatt som følge av regionreformen og kommune- og fylkessammenslåingene som ble gjennomført 1. januar 2020.

Debattarenaen Amfibium er utformet av billedkunstner Jan Freuchen og arkitekt Jonas Høgli Major og bygget av møbelsnekker Erik Faber. Den tar form av en installasjon inne i kunsthallen, formet etter Agders kystlinje. Gjennom hele 2020 vil arenaen huse arrangementer, intervensjoner, debatter og diskusjoner.

Eivind Hofstad Evjemo er invitert til prosjektet som kommuneforfatter. Gjennom hele sammenslåingsåret og gjennom en serie tekster vil han besøke regionen for å observere og registrere hvordan den nye kommunen vokser fram. Ute i den nye kommunen vil ulike arrangementer finne sted under paraplyen Nye Kristiansand Kunsthall. Dette skjer i samarbeid med Kristiansand kommune v/Kulturbyrådet Mesén.

Jan Freuchen (f. 1979) er billedkunstner som jobber med skulptur, collage, publikasjoner og kuratoriske prosjekter. I 2006 grunnla han kunstnerbokforlaget Lord Jim Publishing, som han nå driver fra hjembyen, Kristiansand.

Jonas Høgli Major (f. 1983) er arkitekt bosatt i Arendal. Blant hans siste prosjekter er: OSV. (med Jan Freuchen og Sigurd Tenningen) som er en del av Oslobiennalen (2019 -), en serie med installasjoner til utstillingen "Game of Life IV" ved Kristiansand Kunsthall (2019) og arkitekturen til Bomuldsfabriken Kunsthalls prosjekt «Kulturarena Torbjørnsbu Gruver» (2018).

Eivind Hofstad Evjemo (f. 1983) kommer fra Levanger, men bor i Oslo. For debutromanen Vekk meg hvis jeg sovner (2009) mottok han Tarjei Vesaas' debutantpris. Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet (2012) er et portrett av en norsk gjennomsnittskommune. Blant hans siste prosjekter er Det felles eide – forfattere om offentlig kunst i Oslo (2018).

UTSTILLINGER I SERIEN LOKALE OMKALFATRINGER

Det forjettede land 
1. februar - 22. mars 2020

Jo Ravn Abusland, Bodil Furu, Leonard Rickhard, Tokyo Twins (Anne Ødegård og Simon Daniel Tegnander Wenzel)

Retten og vrangen
18. juni – 2. august 2020

Ingrid Lønningdal, Siri Hjorth og Sebastian Makonnen Kjølaas, Pia Eikaas og Thomas Bo Østergaard

Jeg har vært her før
22. august - 11. oktober

Apichaya Wanthiang

Lokale omkalfatringer er kuratert av Cecilie Nissen og Pernille Skar Nordby